mandag 31. desember 2012

Godt Nytt År :)

Egentlig skulle vi ha vært hos gode venner og feiret det nye året, sånn som vi alltid pleier. Vi er en koselig liten gjeng som har vært sammen så godt som hvert eneste år siden barna var små. Men på grunn av denne vanskelige ryggen min, er det stille og rolig feiring hjemme i egen stue i år. Så her ligger jeg på sofaen og slapper av under teppet. Men vi har spist en bedre kalkunmiddag sammen med jentene våre, så jeg skal slettes ikke klage :) Og nå er det en gang sånn at man ikke kan styre denne helsa, så da gjør man det beste ut av det. Og når klokka slår 12, skal vi ønske hverandre et godt nytt år, jeg og mine kjære. Hva mer kan man ønske seg enn det ? Og så fikk jeg jammen meg laget meg "islykter" også i dag til å pynte bordet med. De er laget etter Janne sin oppskrift, og de blir bare helt fantastisk fine. Og når man ikke orker å pynte så mye, er det jo så flott med sånne ting som går så fort å lage :) Etter at jeg hadde brukt eggehvite og sukker, pyntet jeg utenpå med en bord jeg hadde liggende på hobbyrommet mitt, og vips, der var lyktene klare. Det tok meg ca 10 min fra jeg begynte til de var ferdige :) Jeg ble kjempefornøyd, jeg.

Og med bilder av de nye fine lyktene mine, vil jeg ønske dere alle alt godt for det nye året :)



 
 
Varm og  god nyttårsklem til dere alle fra


post signature

fredag 28. desember 2012

Mer julestemning :)

Siden jeg må bruke ufrivillig mye av min tid på sofaen, (pga en heller lite samarbeidsvillig rygg), kommer det enda flere bilder på bloggen i dag :) Det er så koselig å dille med fotoredigering når man har tid til det, og veldig koselig å dele bildene med andre etterpå :)
 
Først bilder av en engel som jeg laget en stund før jul. Den har sin egen lille historie. En venninne og kollega har et tantebarn som ble svært syk for en tid tilbake. En stund så det veldig alvorlig ut, men det går heldigvis bedre nå. Min venninne ville så gjerne gi henne en engel som kunne enten henge over senga, eller stå på bordet ved siden av. Jeg sa jeg gjerne ville lage en til henne, og den ble altså seende slik ut :)
 

 
Så noen koselige bilder av jentene mine og hundene deres :) Siv Irene har hatt ganske mange dårlige dager det siste pga sykdommen (ME), men hun er flink til å bruke de gode dagene til noe positivt. En dag gikk de ut i snøen og koste seg med sine to firbente bestevenner :) Det vil si, Kaizer syntes det var alt for kaldt, selv om genseren var på. Så han ville bare være i fanget. Hvis dere ser etter på ansiktsuttrykket hans, så ser dere hvor trist han er, hehe. Lille søte Kaizer <3
 
 
Turbo, derimot, elsker å boltre seg i snøen. Han kan ikke få vært ute nok :) Og å lekesloss med Bente Lill er himmelen på jord for han :) Han er nå blitt en stor gutt på 7-8 mnd, og veier godt over 30 kg. Så han er rimelig uhåndterlig for øyeblikket, med hormoner i fri flyt og valpestreker i fleng :) Men samtidig så utrolig skjønn :)

 
Jeg har også fått laget noen småting til jul, og dette er noen av dem. Enda en engel som den på det andre bildet, men denne er litt mindre. Så heklet jeg et trekk til et syltetøyglass, og laget en lykt. Den ble gave til en annen kollega på jobb :) Duken er heklet etter eget hode, og er en gave til jentene mine :) Tenker de får den lille engelen også jeg :) Azaleaen måtte jeg ta med på bildet, for jeg er så stolt over å ha fått den så fin. Vanligvis detter knoppene med en gang jeg får en i hus, men i år fikk jeg det til :) Har dusjet, vannet, dullet og stelt med den så det er ikke måte på :) Kanskje det som har manglet tidligere?  :) :)
 
 
Jeg har ikke bare gitt bort ting, jeg er også så heldig å ha fått masse :) Den fine juledekorasjonen med amaryllis, fikk jeg av min kjære en dag han kom hjem fra jobb :) Den er  så nydelig.
 Flaskenissen har jeg fått av min kjære svigerinne i julegave, og den er så søt synes jeg :) Og svibelen er en annen førjulsgave fra min kjære storsøster. Jeg er heldig jeg :)
 
 
På en av mine små gåturer i går, hadde jeg med kameraet så jeg fikk tatt noen fine bilder av vinterlandskapet og min kjære Bamsegutt :) Han er så flink til å holde meg med selskap, både på gåturene og inne på sofaen :)  Godgutten min <3
 
 
Det var bildene for i dag, håper dere koste dere med dem :) Så må dere nyte resten av romjula, kos dere med familie og venner :)

 Juleklemmer fra
post signature



torsdag 27. desember 2012

Julestemning :)



Så var jula allerede over, og vi er snart på vei inn i et nytt år. Jeg tenkte jeg ville dele litt julestemning med dere i dag. Det har vært en kjempekoselig jul, og vi har kost oss både to- og firbeinte.

       Julepyntet hus både ute og inne :)

 
Vi har fått masse snø på sørlandet, og det er jo helt nydelig :)
 
 
Fra en fantastisk julaften :)
 
 
Det var Turbo sin aller første jul, men han var ikke så interessert i pakker og papir som jeg hadde ventet. De andre to slappet også av, Kaizer på teppet i sofaen, og Bamse foran den varme ovnen :)

 
 
Jeg håper dere har hatt en flott jul, alle sammen :)
Klem fra
post signature


onsdag 7. november 2012

Telyskort, drops og tøfler :)

I dag vil jeg aller først takke for den store responsen jeg fikk på mitt forrige innlegg om min datter og hennes sykdom. Det varmer mitt hjerte at så mange har lest det, og jeg er så takknemlig for de fine kommentarene fra dere.

Men jeg skriver jo oftest om alle tingene jeg lager, og det har jeg tenkt å gjøre i dag:)

Først vil jeg vise dere et telyskort jeg har laget. Jeg har fått idèen fra Marianne, hun lager jo bare de aller fineste ting. Blir aldri lei av å besøke bloggen hennes for inspirasjon. Men jeg har forenklet kortet mitt litt sammenlignet med hennes. Vi skal lage julemarked i et gammelt skolehus i nærheten, og jeg tenkte at jeg skulle ha med litt av hvert. Problemet er tida, den strekker ikke til (regner med flere kjenner på den). Men slik ble altså det ene kortet mitt seende ut.


 
Jeg har brukt papirer fra Maja design,stempel fra Kort og godt, Blomster- og blad-dies fra Nellie Snellen, og to metallblomster i midten på blomstene. Inni kortet er det to telys og ei dekorert fyrstikkeske, og et skrivefelt på innsiden av "lokket".
 
Tenkte at dette kortet skulle få være med i disse utfordringene:
 
papiravisen - anything goes
Kortgleder - jul
card and scrap - lag et julekort
Nordsalten hobbyklubb - minst tre bretter
 
I går kveld laget jentene og jeg hjemmelaga drops. Her er bilder av syrlig blanding, lakris og coladrops. Hvis vi får tid, skal vi lage Kongen av Danmark og peppermyntedrops i kveld. Det er så gøy å lage, og de er farlig gode, om jeg må si det selv. Så her må man huske å pusse tennene:))
 
 
Og så har jeg laget et par tova tøfler som egentlig skulle bli Siv Irene sine, men de ble desverre for små etter tovinga, så de må gis bort til noen med (enda) mindre føtter enn det hun har:)) Fant denne oppskrifta i Julens idèer fra Allers som er i salg nå.
 
 
Håper dere alle får en fin dag. Nyt den - den kommer ikke tilbake:))
 
Klem fra
 
post signature


lørdag 20. oktober 2012

Familien og uhyret...

Vanligvis skriver jeg bare om mine hobbyer her på bloggen, om kortene jeg lager, småtingene jeg hekler eller om hundene våre.
Men i dag handler det om noe helt annet. Jeg har lyst til å fortelle litt om noe som opptar meg veldig, og det har det gjort i nokså nøyaktig seks år nå. Det er mulig det er akkurat derfor jeg tenker ekstra mye på det for tida, dette uhyret som har forstyrret tilværelsen vår sånn.

For seks år siden var vi en helt vanlig og gjennomsnittlig familie på fire- far, mor, to jenter og tre katter (vel, akkurat det med tre katter er kanskje ikke helt gjennomsnittlig da). Far jobbet som tømrer, mor som skoleassistent, eldstedatter på videregående, og yngstedatter i 10. klasse. Livet gikk sin vante gang uten større bekymringer enn det som er vanlig hos folk flest, og uhyret som var på vei til å snike seg inn i den lille familien vår hadde vi nesten ikke hørt om en gang. Jeg husker at jeg hadde hørt ordet, men hva det egentlig handlet om hadde jeg ikke skjønt. Ikke brydde det meg heller, for det angikk jo ikke meg eller noen av mine. Og det som ikke kommer en nært inn på livet, det bruker man jo ikke energien på, ikke sant? Vel, å si at det kom snikende, er vel ikke helt riktig ord å bruke. Det kom vel egentlig ganske plutselig, men ingen skjønte hva det var før etter lang tid. Yngstejenta på 15 fikk en forkjølelse i oktober, en helt vanlig en, trodde vi. Det ble verre, med vondt i halsen og feber. Men de aller fleste av oss takler jo en liten influensa uten å bry seg for mye om den. Så også min datter, som bare lengtet etter å komme tilbake til skolen og vennene sine. Hun elsket nemlig tida på ungdomsskolen:) Hun var skoleflink, og hadde mange venner, så mange at hun var opptatt med noen av dem så godt som hver eneste ettermiddag og kveld.

Hun var ikke frisk, men bare "måtte" på skolen igjen. En uke hjemme var nesten mer enn hva tenåringskroppen hennes maktet, så avsted måtte hun. Hun var også opptatt av å ikke få for mye fravær på vitnemålet, for det var ikke bra med tanke på videregående. Og jenta hadde allerede planlagt flere år framover, og vi var lykkelige foreldre som hadde en datter med ambisjoner. Vel, det gikk sånn ca en uke før hun måtte kaste inn håndkleet igjen. Det stod ikke på viljen, men kroppen nektet simpelthen å følge tempoet som hodet hadde bestemt. Men jenta ville ikke gi seg. Hun gikk på skolen de dagene hun klarte å komme seg ut av senga, strevde seg gjennom dagen, og kastet seg på sofaen det øyeblikket hun var innenfor døra hjemme. Der ble hun resten av kvelden til hun flyttet seg inn i senga og sov videre til det ble morgen, og en ny kamp for å våkne begynte. Etter hvert ble det så ille at hun brukte ca to timer på morgenrutinene: Vi måtte begynne i seks-tida, det gikk minst en halv time til å våkne, vask/dusj, lang pause, spise (hvis jeg klarte å få i henne noe), pause på sofaen igjen, kle seg, ny pause, sminke (ingen skulle få se at hun var dårlig nemlig), enda en pause før hun gikk de 200 m til skolebussen (ofte tok jeg bilen og kjørte henne så hun slapp å gå). Da hun så endelig var på skolen, hadde hun allerede brukt opp det som fantes av energi den dagen. Så det som skjedde i timene, husket hun nesten ikke noe av. Hun jobbet mest med å ikke sovne. I friminuttene lot hun som ingenting, og brukte krefter hun ikke hadde på å være "normal" så ikke de andre skulle se hvor dårlig hun var. Hun syntes det var forferdelig flaut å  være syk, og hvis hun ikke klarte å holde fasaden, forsvant hun inn på en do og la seg ned på gulvet for å samle litt krefter igjen. Og ingen av oss hjemme fikk lov til å snakke med andre om det.

Det var ikke lett for henne å akseptere at hun var syk, og tenkte at det kanskje ville forsvinne bare hun holdt maska lenge nok...



Oftere og oftere måtte hun gi tapt i kampen mot trøtthet og utmattelse, flere og flere dager ble tilbrakt i senga, mindre og mindre skole og venner. Jeg husker hvor forferdelig jeg syntes det var å måtte dra på jobb uten å ha fått ordentlig "liv" i henne først. Noen dager sov hun så tungt at jeg bare måtte kjenne at hun pustet før jeg gikk ut døra. Jeg satt i bilen med Metallica på full guffe og gråt mens jeg skulle ønske jeg hadde lenger vei til jobb så jeg hadde hatt bedre tid til å "hente" meg inn igjen før jeg skulle møte elever og kollegaer. Men som oftest ble det bedre da jeg kom igang med dagen, og jeg har en fantastisk jobb og en flott gjeng å jobbe sammen med, og ikke minst mange skjønne barn som får opp humøret mitt. Det har vært tungt å gå på jobb av og til, men det har samtidig vært en pause fra det som har bekymret meg hjemme. Jeg er så takknemlig for at jeg har den jobben jeg har, og for all støtte og forståelse jeg har fått fra alle mine kollegaer.
Helgene har vi oftest tilbrakt sammen,  i alle fall de helgene hun har vært for dårlig til å gjøre noe. Og jeg slet med dårlig samvittighet hvis jeg fant på noe gøy mens hun lå hjemme og savnet det å kunne ut med venner. Det er jo ikke normalt at det er tenåringen som er hjemme, mens foreldrene er ute og flyr. Det skal jo være motsatt, ikke sant? Og de få gangene hun bestemte seg for å stenge sykdommen ute, gi blaffen i å være fornuftig, å bare gå ut, endte ikke bra. Det ble bare frustrerende for henne, og gjorde henne bare mer vondt enn godt. Uhyret hadde henne i sin hule hånd, mens vi ikke skjønte noe og famlet i blinde. Vi har prøvd etter beste evne å finne på hyggelige ting å gjøre sammen uten at hun har behøvd å bruke for mye krefter. Vi bor på landet og har naturen rett utenfor døra, og det har vi benyttet oss mye av. Da trenger hun ikke å gå så langt, men får likevel masse frisk luft og kos med familien.




Legen hennes fant ut etter å ha tatt flere prøver at hun hadde hatt kyssesyke (mest sannsynlig da hun var så syk i oktober), og sa at det var mange som var dårlig ganske lenge etterpå, men at det ville gå over etter hvert. Dette ble halmstrået vi klamret oss til, for en stund.
Det ble nye, kraftige infeksjoner som tok alt av kreftene hennes, og skolegang ble det så godt som ingenting av. Jeg husker spesielt godt en dag jeg kjørte henne til skolen på vårparten i 10.kl. De skulle ha eksamen, og hun sa at den ville hun absolutt prøve å ta. Vi kom til skolen, jeg fulgte henne inn for å snakke med læreren hennes for å forklare hvor dårlig hun var. Bare så de skulle være klar over det, og kanskje holde et ekstra øye med henne for meg. Vi kom inn i ganga, og møtte to av de lærerne som skulle være tilstede under eksamen. Jeg tror de ble ganske satt ut av hvor dårlig hun så ut, hun hadde faktisk ikke hatt nok krefter den morgenen til å sminke seg som hun pleide. De så på henne og sa at det kanskje ikke var så lurt å ta eksamen siden hun var så dårlig. Og da begynte hun å gråte, midt i ganga på ungdomsskolen. Hun, som for en hver pris ikke ville vise for noen hvor ille hun egentig hadde det, hadde ikke mer styrke igjen. Fasaden sprakk der og da, og andre elever fikk for første gang se at noe var alvorlig galt.Vi kjørte hjem i stillhet, for hva kan vel en mamma si som kan hjelpe i en sånn situasjon?

Hun ble heldigvis tatt veldig på alvor av legen sin som hadde fulgt henne tett gjennom hele perioden, og han sendte henne til slutt til et sted i Oslo som het ME- klinikken. Der fikk hun diagnosen ME, og vi hadde fått et navn på uhyret som hadde angrepet henne og snudd opp-ned på livet hennes i nesten ett år.
 
              Bilder fra turen til Oslo. Hvem skulle tro at denne jenta feiler noe som helst?

 
Hvis man derimot ser på disse bildene, forstår man det kanskje bedre...
 
 

Midt oppi alt det vonde, fikk vi oss ny hund. Bamse, verdens skjønneste lille bichon frisè-gutt, ble familiens lille gledesspreder, og min datters trøst på lange ensomme dager. Og selv om han var valp, var det akkurat som han skjønte at når han var hjemme alene med henne, ja da skulle man sove. Så han lå pent i senga hos henne og holdt henne med selskap til jeg kom hjem fra jobb. Han og katten hennes Missi. Hun har hatt utrolig mye glede av dyrene sine, og de har vært de aller beste psykologer på triste dager:)


Hun hadde en periode på ca halvannet år hvor hun faktisk ble bedre og bedre. Vi øynet håp om at hun skulle bli frisk, og hun begynte å jobbe seg tilbake til livet. Først jobbet hun litt på et hundepensjonat når hun orket. Mens hun jobbet der, ble det født fire nydelige blandingsvalper. Hun falt helt for en av dem, og sånn gikk det til at Bamse fikk en lillebror, Kaizer. Han er en såkalt Yorkiepuff, blanding av Yorkshire terrier og Chinese Crested Powder Puff.

 
Da Bamse hadde kommet over at han ikke lenger skulle ha oss for seg selv, ble de to gode venner, og har det  fremdeles helt topp sammen.


Hun sluttet så ved pensjonatet og tok et steg videre og fikk jobb hos en venninne av meg som driver bensinstasjon/gavebutikk. Hun begynte etter hvert å føle at hun hadde lyst til å ta opp igjen utdannelsen sin. Men i stedet for å gå på skole, fikk vi til en avtale med NAV og skolen hvor jeg jobber at hun skulle få være der og ha praksis fram til hun eventuelt kunne makte skolegang igjen. Hun trivdes så godt, og fikk et kjempegodt forhold til elever og kollegaer. Det så ut til å gå veien rett og slett. Jeg husker hun sa at hun endelig våget å si høyt at hun kanskje skulle bli frisk igjen. Hun hadde nemlig blitt svært forsiktig med forventninger til det. Hun var også forsiktig med å ha for stort håp om å komme tilbake både til skole, jobb og det sosiale liv. Men i den tida begynte håpet å stige, og hun begynte å bli den samme jenta som hun var før hun ble syk, både på godt og vondt:))
 Helt til uhyret bestemte seg for at hun hadde hatt det bra lenge nok. Våren 2011 begynte hun å bli dårlig igjen, og hun måtte bli hjemme fra jobb mer og mer. I samråd med legen hennes, sluttet hun i jobben på skolen for å se om en periode hjemme kunne stoppe nedgangen i formen. Det skjedde ikke, og hun ble bare verre og verre. Da vinteren kom, orket hun nesten ingenting. Av og til prøvde hun å ha besøk, men det er veldig tungt å snakke når hodet ikke følger med. Så hun isolerte seg mer og mer. I den alderen er det så viktig å ha venner og få være med på ting, men hva er vitsen når man må ligge i dager og gjerne uker etterpå? Heldigvis har hun verdens beste, mest omtenksomme storesøster som hjelper henne så godt hun kan.

 
 Det har ofte hendt at hun har hatt planer i helgene, men droppet dem og i stedet tatt med lillesøster ut på kjøretur, eller bare vært hjemme med henne og sett film eller noe annet. De er i utgangspunktet veldig forskjellige, men sykdommen til yngstejenta har forandret henne. Hun var en liten virvelvind før, det måtte alltid skje noe. Det skulle helst være full fart hele tiden. Storesøster har alltid vært mer rolig, og hun himlet mer enn en gang med øynene over den håpløse fjortisen av ei lillesøster. Men da sykdommen kom og plukket fra lillesøster mer og mer av det livet hun var vant til, var hun der. Og det har hun vært siden så godt hun har kunnet. Jeg har vært opptatt av at hun skal leve sitt eget liv selv om hun har en søster med sitt liv "på vent". Men det er med henne som det har vært for meg. Det er vanskelig å gjøre masse gøy samtidig som man vet at det er noen hjemme man så gjerne skulle hatt med. Det er en vrien balansegang, man skal ikke slutte å leve selv, samtidig som man vil være medmenneske og være hos en man er glad i.
Det ble nye lange perioder på sofaen med persiennene nede. Det var en god dag hvis hun orket en liten tur med meg og hundene. Det er heller ikke trygt for henne å bevege seg for mye på de dårligste dagene, da det kan resultere i "anfall" som ligner på besvimelser bortsett fra at hun er bevisst, men kroppen får en slags kramper som hun ikke kan kontrollere. Det varer ikke lenge, men det ser skummelt ut de sekundene det står på. Og det er en opplevelse hun helst vil unngå, selvfølgelig. Hun plages også med migrene hvis hun anstrenger seg for mye, og det tapper henne for enda flere krefter. Så det blir å ligge på sofaen og vente på at energien kommer tilbake, om noen dager, uker eller i verste fall måneder.
I sommer fikk hun overraskende noen fantastiske uker. En god venninne av meg tipset meg om at klorofyll skulle være så bra. Og bare etter to dager, så vi en markant bedring i formen hennes. Hun syntes ikke det var tungt å stå opp, og hun var i konstant aktivitet utover dagen. Hun fikk endelig vært på road trip med storesøster og noen andre venner, hun var på festivaler og sommerfester. Det var ingenting hun måtte takke nei til, og det var ikke måte på energi. Jeg gikk med et dypt og inderlig håp om at vi endelig hadde funnet våpenet som kunne nedkjempe uhyret for alltid.
Men i løpet av disse fem-seks ukene pådro hun seg en forkjølelse som var seig å bli kvitt. Her burde nok alarmklokkene ringt, og tempoet ha blitt redusert litt. Kroppen hennes var nok ikke klar for full fart selv om det føltes sånn for en stund. Formen gikk igjen nedover, og psyken hennes fikk en knekk. Hva skjedde egentlig? Forvirret og skuffet vekslet hun mellom å skylde på forkjølelsen og angsten for at ME-uhyret igjen hadde våknet....
Vel, vi er i oktober, og forkjølelsen er for lengst borte, så også sommeren. Men minnene om noen "friske" uker lever i beste velgående hos oss alle sammen:)) Formen hennes svinger mellom gode, middels og dårlige dager. Hun er over den verste skuffelsen over at hun har blitt dårligere igjen, og hun jobber hardt med seg selv for å gjøre det beste ut av dagene. Og som hun sier: "Det er jo så mange som har det mye verre enn meg. Og jeg har jo dere og dyrene mine, så jeg må ikke klage sånn".

Gojenta vår;))
 
 
Hun har også fått tilbud fra skolen der jeg jobber om å være der en dag i uka når hun orker, og det synes hun er godt å vite.Og en dag håper og tror jeg at det vil komme en løsning på ME-gåten. Fram til da fortsetter vi som nå, og øver oss på å gjøre det beste ut av hver eneste dag, både de gode og de dårlige. Det tør jeg påstå at vi er blitt mye flinkere til i løpet av disse seks årene som har gått siden hun ble syk.


Jeg vil avslutte med noen kloke ord jeg fant på facebooksida til Visdomshjørnet

Bilde
 
Hvis du har orket å lese helt hit, takker jeg så mye. Jeg håper du føler at du fikk noe igjen for å bruke din verdifulle tid på meg og min historie. Så håper jeg at du og dine har det bra, og  ønsker dere en vidunderlig helg:)) Og hvis du vil, kan du besøke min datters blogg her, og se hva hun skriver selv om det å leve med ME:
 
 
Klem fra
post signature
 
 
 


søndag 30. september 2012

Nisser og hunder:))

Jeg har hatt en lang pause fra bloggen, men det er jo ikke alltid man får tid til alt:)
 Men nå har jeg begynt å hekle nisser til jul, litt tidlig kanskje... Men koselig er det i alle fall:) Når jeg ser ut, er det VELDIG høst her. Og da kommer lysten til å sitte i stua med fyr i ovnen og håndarbeid i hendene. Mønsteret er mitt eget, og nissene er heklet i Ullrikka garn fra Nille og tovet i vaskemaskin etterpå. Så har jeg fylt dem med vatt, sydd på nese, og limt på saueull til skjegg og hår:))

 


Vi hadde egentlig planlagt en lang skogstur i dag med alle hundene. Men det ble ikke noe av i dette regnværet. I stedet har jeg badet Bamsegutten min, han ble så fin:)) Og veldig trøtt etterpå. Jeg ville egentlig ha ham til å posere på kommoden, men det var vist bedre å legge seg der i stedet:))

 
Og Kaizer har overnattet hos oss, så da måtte jeg jo ta et par bilder av han også:) Verdens søteste lille gutt:)) Men det er en 4,5 kilos tøffing når han vil. Vi har nettopp vært hos dyrlege med han og funnet ut at han har en feil med skulderleddene foran, de er litt "slarkete" og kan faktisk dras ut av ledd ganske lett. Men da dyrlegen gjorde det, kom det ikke en eneste lyd fra han, selv om det gjorde vondt. Og vi har sett at han har haltet litt, men han har ikke klaget. Og nå har han fått en god sele som han skal bruke når han er på tur, som vil hjelpe godt. Dere skal få se et bilde av han med den på senere en gang:)) Da ser han skikkelig kul ut:))
 
 
Og selvfølgelig har Turbo også vært på besøk i dag:) Han har nå blitt 6 mnd, og vokser seg større for hver dag som går. Han er nå oppe i 25 kg, men som dyrlegen sa, hva gjør vel det når det er 25 kg med godhet:)) For han er virkelig en kjempestor kosegutt:))
 
 
Så i dag har vi hatt en ganske rolig søndag, og bare kost oss sammen, både to- og firbeinte:) Håper du har hatt en fin søndag også:) Takk for at du tittet innom meg:))
 
Hilsen og klem fra
 
May Brit
 
 
 
 

tirsdag 14. august 2012

Heklet bamse og dyrebilder:)

Jeg fant en oppskrift på heklet  bamse her hos Drops design, og den fikk jeg så lyst til å prøve:) Bamsen min er heklet i hvitt teppegarn ( sånne store nøster dere vet) og med en tråd i babyull for å få det litt tykkere:) Det rosa er bomullsgarn fra Europris. Den lille kosebamsen min skal ei lita prinsesse jeg kjenner få:) Håper den faller i smak:) 


I dag er jeg "hundevakt" igjen for Turbo mens min datter er på jobb. Det er min siste dag med ferie for denne gang, i morgen er det på`n igjen:) Så vi nyter en stille og rolig formiddag, Bamse, Turbo og jeg:) Jeg måtte bare ta med et bilde av de to, det er liksom helt feil at den minste har den største kurven:) Ser ut som om Turbo har den samme tanken som jeg, men Bamse........ja, han tenker i alle fall ikke det:))


Så har jeg jo fotografert mine søte kattepusdamer også:) Lurer på hvor mange bilder jeg har av dem egentlig.... Det er maaaaaange:)) Men jeg kan ikke begrense meg, jeg elsker å se dem posere og gjøre seg til for meg:) Og så er de jo verdens fineste da;))

LILLEPYS

NUSSI


MIA......

 og en av hennes mange kavalerer:) Her er det nabokatten Sofus som er på besøk, og som vanlig tar Mia godt i mot ham. Det gjør hun med alle som kommer i hennes vei:))



Dette er en annen av Mia`s guttevenner, men han vet jeg ikke navnet på. Han så at Sofus var her, og da snudde han og tuslet hjemover igjen. Tror nok ikke at han likte det noe særlig, for han og Mia har vært bestevenner ei god stund nå, og da passer det nok dårlig med konkurranse:) Jeg er bare så glad for at alle mine tre er sterilisert, så kan frierne bare komme så mye de vil:))


Ble mye dyreprat her i dag, men sånn er det når man er laaaaangt over gjennomsnittlig dyrevenn;)) Og som jeg har sagt før, dyrene gir meg så utrolig mye.....hver eneste dag:))


Klem til alle dere fra meg og mine firbente små venner. Måtte dere få en aldeles strålende dag:))
 post signature

onsdag 8. august 2012

Pakkelapper, votter og dyr i skjønn forening:))

Jeg vet det bare er august, men jeg fikk plutselig så lyst til å lage noe julete:) Så da ble det en eske med pakkelapper. Jeg gikk amok med masse julestempler, og jeg har rett og slett ikke brukt noe annet enn stempler, dies og stempelpute ( distress ink aged mahogany), og litt tråd. Jeg synes at det er fint med det litt enkle av og til, og det kan være greit med noe som ikke tar så veldig lang tid å lage:)




Tenkte at eska mi kan få være med i disse utfordringene:

card and scrap - bruk stempler
vintage udfordring - lag noe annet enn kort
nordsalten-hobbyklubb - anything goes
My mums craftshop - Christmas in August


########################################


Så har jeg pjonet litt igjen, er blitt veldig glad i denne gamle hekleteknikken. Denne ganga ble det votter heklet i Eskimo fra Drops. Dette garnet kan også toves, men jeg valgte å ikke gjøre det. Jeg synes mønsteret kommer finere fram uten å tove. Jeg har i stedet børstet dem litt på innsiden, og de ble utrolig myke å ha på:)) Sydde på en blomst og en bord på kanten til slutt for å piffe dem opp litt:)



###############################################


Så må jeg jo ha med noen bilder av dyrene i dag også:) Jeg elsker å ta bilder av dem, og jeg nyter hvert øyeblikk de er rundt meg:)

Bamse har funnet ut at det er greit å ligge oppå bordet på verandaen for å slippe å bli bitt i ørene eller i halen av Turbo...

....eller for å slippe dette......noe som er veldig gøy for en stor valp, men ikke fullt så gøy for en liten, men voksen hund, hehe.


Turbo er snart 4mnd, og veier allerede over 16 kg, så han blir en stor gutt. Han er utrolig søt og snill, men forstår absolutt ikke hvor stor og tung han er:)) Så han vil jo gjerne gjøre akkurat det samme som Kaizer og Bamse gjør, noe som fører til mange komiske situasjoner:)


Bamse sin favorittplass, oppå sofaryggen i sola, der han nyter formiddagen:)


Her slapper Kaizer og Bamse av på arbeidsbordet mitt mens jeg lager eska med pakkelappene. De elsker å ligge der rett ved siden av meg, så det blir ikke rare plassen igjen til meg:)) Men det gjør ingenting, det er jo så koselig. Så tar jeg noen pauser og koseprater med dem innimellom. Utrolig hvor mye man kan snakke med dyrene om:))


Det er ikke ofte Mia har tid til å slappe av, hun har alt for mye å gjøre til det, hehe. Men plutselig en kveld kom hun og ville sove litt ved siden av meg i sofaen. Har aldri hatt en mer sprudlende og glad katt, hun er bare kjempeskjønn:))


Vanligvis er hun ute og utforsker alt mellom himmel og jord:)) Både i solskinn.........


........og regn........



Så vil jeg ta med et bilde av meg og min kjære som feiret sølvbryllupsdag 24. juli:) Tenk at vi har vært gift i 25 år alt:) Så nå starter vi på de neste 25:) Glad i deg, mannen min:))




Håper du har det fint uansett hvor du er, og hva du holder på med:) Og takk for at du besøker bloggen min, og for alle koselige kommentarer:))
Ønsker alle en flott dag videre:)

Klem fra 
 post signature